delete

Programmet for høsten 2019 er klart.

Høsten 2019 starter vi med en Klavéraften i Storsalen mandag 26. august. Det er pianisten Siril Valberg som har røtter i Nordland og vil presentere musikk av komponisten David Monrad Johansen som var fra Mo i Rana.

Onsdag 11. september får vi besøk av en veteran i norsk musikkliv, panfløytisten Roar Engelberg. Han har med seg harpisten Malgorzata M. Sundberg.

ACORDA kaller de seg ekteparet som består av fiolinisten Birgitte Stærnes og gitaristen Martin Haug. De holder konsert i Buen onsdag 2. oktober.

Så får vi gjenbesøk av AGDER CAMERATA som besøkte oss for første gang i oktober i fjor. Ensemblet består av fem musikere fra Agder-regionen og de vil presentere nyskrevet musikk av komponister med tilknytning til Agder søndag 20. oktober.

VEL MØTT!

Se mer detaljert om programmet under programfanen.

delete

Musikk av god, gammel årgang

Fra venstre: Runar Kjeldsberg, Jakob Cordover, Ania Katynska og Laima Olsson.

Nova Vita kaller de seg de fire musikerne som tirsdag kveld holdt en meget hørverdig konsert i Buen. Ensemblet består av to klassisk-romantiske gitarer, fiolin og cello. Både gitaristene og strykerne spilte på «gamle», tidsriktige instrumenter, slike som ble brukt i Barokken. Leder for Nova Vita, Runar Kjeldsberg, har ved flere anledninger tidligere gledet mandalspublikum med sitt eminente gitarspill både som solist og i samspill med sin kone, fløytisten Charlotte Udø Kjeldsberg. Han har blant annet gjort dybdestudier av en av de fremste gitarvirtuosene fra første del av 1800-tallet: Francois de Fossa, og spilt inn en stor del av hans komposisjoner. Avslutningsverket på konserten var et verk av han med tittel: Grande Quatour, skrevet orginalt  for denne spesielle besetningen. Men konserten begynte med en Trio i e-moll av Joseph Haydn som egentlig var komponert for fiolin, cello og cembalo, men der Runar har tilrettelagt cembalo-stemmen for to gitarer. Disse «gamle» instrumentene er ikke særlig lydsterke, men har en unik, transparent klang som skaper en umiddelbar nærhet og åpenhet. Stykket, som hadde tre satser, veksletmellom lekne og livlige partier i kontrast til det mer stillferdige og innadvendte. Mellom første og siste verk fikk vi først en duett for to gitarer av Mauro Giuliani. Her var særdeles iørefallende tema med en masse variasjoner. Publikum måtte faktisk «spisse ører» innimellom for å oppfatte musikkens kvaliteter. Så fulgte en Suite av av Silvius Leopold Weissfor en trio med fiolin, cello og gitar. De fire musikerne behersket sine instrumenter, samspillet og tolkningen med stor overbevisning. Etter umiddelbar og varig applaus, kvitterte gitaristene meden duett: en Rondo av Giacomo Merchi.

delete

Ny musikk fra Agder

delete

Smektende, intenst, ildfullt og elegant.

Konserten med tittel «En smak av Brasil» ble en ubetinget opptur for de rundt 25 tilhørerne som hadde funnet veien til Elvesalen forleden.Mens den siste gløden fra kveldssola sakte avtok i vest, fikk vi lytte til musikk fra sørlige breddegrader som både glødet og varmet.Duo A Corda som består av ekteparet Birgitte Stærnes (fiolin) og Martin Haug (gitar) gav oss en aften med latinamerikansk musikk av ypperste merke.Musikkverk av velkjente komponister som Piazzolla, Villa-Lobos, Granados og Martín supplert med musikk av Machado, Pujol og Morel.Spesielt interessant var Martin Haugs egen komposisjon: «Blå K». Musikerekteparet har hatt flere opphold i latinamerika, og dette verketvar åpenbart inspirert av søramerikanske rytmer og tonespråk.  Både i dette stykket og i mange av de øvrige var latinske danserytmer viktige elementer. Sambossa, tango, salsa og andre fengende rytmer fremført med sugende intensitet og kraft sammen med varme og følsomhet.Det kunne merkes at musikerne hadde lang samspillserfaring, men det var først og fremst fiolinistens prestasjon som imponerte. Hennes eminente tonekvalitet, presise intonasjon, frasering og innlevelse ga musikken en ekstra dimensjon. Hun lykkes med å formidle de rike følelsenesom denne musikken rommer i spennet mellom sorg og glede, lidenskap og humor, slentrende smil og dramatisk temperament.   At hun også hadde all musikken «inni seg» og var uavhengig av noter, gjorde ikke beundringen mindre.A Corda fikk lang og heftig applaus og kvitterte med tittelmelodien fra filmen «Love Story» signert Francis Lai.

Birgitte Stærnes og Martin Haug spiller latinamerikansk i Elvesalen
delete

FLØYTELYD OG HARPEKLANG

ROAR ENGELBERG og MALGORZATA SUNDBERG I BUEN/ELVESALEN


De fleste stolene i Elvesalen var besatt da panfløytisten Roar Engelberg og harpistinnen Malgorzata M. Sundbergentret scenen onsdag kveld. Engelberg fortalte at han hadde spilt i Mandal kirke for mange år siden og gledet segnå over å kunne presentere et variert og mangfoldig program for publikum i Buen.De startet med en sjarmerende sang; «Flow my tears», av John Dowland fra 1600-tallet og fulgte opp med «Den lille vindmøllen»av den franske barokkomponisten Couperin: .Etter et moderne stykke for solo harpe av Henrik Ødegaard, hvilket var en gave til Sundberg fra komponisten, fortsatte duoen med Sør-Amerikansk musikk: «Cantilena» av Heitor Villa-Lobos. Panfløyta er sentral i Latin-Amerikansk folkemusikk og kler jo dennemusikken spesielt godt.Harpisten presenterte oss for en noe ukjent fransk komponist og harpist ved navn Carlos Salzedo. Han døde i 1961 og var både en virtuos utøver og skrev mye musikk for harpe. Spesielt i stykket: «Chanson dans nuit» som Sundberg spilte etter pausen, fikk vi eksempler på harpens mangfoldigeklangverden og muligheter. Malgorzata Sundberg, som er professor i harpespill fra det berømte musikkonservatoriet i Warczawa, fikk virkelig vise at hun behersket instrumentet.Ellers spilte duoen flere verk av franskmannen Eric Satie. Hans musikk har tydelig impresjonistisk preg og panfløytens litt hese klang ga denen ekstra dimensjon. En variasjon over «Greensleves»og en «Siceliano» av Bach tok oss tilbake til barokken. To satser fra Fløytesonate i G-dur av Handelspilte Engelberg solo og fikk til fulle vist hvor suverent han behersker den spesielle teknikken som en panfløyte krever og samtid formet han musikken på elegant vis.Siste ordinære nummer var et kjent tema filmen «Hjortejegeren» og så gav de oss en reprise på et av stykkene til Satie som ekstranummer.En strålende konsert som dessverre ble litt forstyrret av persiennene mot elva som «lever sitt eget liv» og plutselig begynte å kjøre et par ganger under konserten


delete

OPPLEVELSESRIK KLAVÈRAFTEN

Musikkens Venner åpnet sin høstsesong forleden med klavéraften i Storsalen i Buen.Kveldens solist var Siril Aufles Valberg. På programmet stod to norske komponister; David Monrad Johansen og Edvard Grieg. Både den unge pianisten, som er oppvokst i Mo i Rana og musikken av hennes sambygding; David Monrad Johansen var ukjent for de fleste.I løpet av vel 90 minutter presenterte Valberg  hans musikk med bortimot 30 karakterstykker av ulik lengde og innhold.Både klanglig og verbalt ga hun oss et bilde av denne produktive og allsidige komponisten som startet sin karriere med «Kvernslaat for piano» allerede i 1912. Han hadde Grieg som sitt store forbilde og mange av hans større og mindre verk både for klavér, kor og ulike intrumentensambler er inspirert av norsk folkemusikk. Men han reiste også i Europa og ble blant annet påvirket av Debussy og hans impresjonistiske musikk. Vi fikk mange eksempler på hvordan komponisten skildret stemninger i natur og folkeliv i verk som «Prillarguri»; «Nordlandsbilder» og «Portrætter fra middelalderen». I «Suite fra Gudbrandsdalen» nr 2, op 9 fikk vi lytte til 11 små perler med beskrivende titler som: «Når bruré gjekk gjenom porthuse vé kyrkja»; «Dei som drog i krigen i 1807»; «Gamel mainn» og «Vindfluguleiken». For å vise hvordan Griegs musikk stod i forhold til Johansens, spilte Siril Valberg to hans velkjente verk: «Bryllupsdag på Troldhaugen» og «Røtnamsknut». De nær 30 tilhørerne som hadde funnet veien til Storsalen fikk oppleve en musiker med uvanlig kapasitet både teknisk og musikalsk. Klanglig og verbalt formidlet hun slik at vi ble beriket både med kunnskap og ikke minst med musikalske opplevelser. Ikke bare måtte vi beundre hennes eminente teknikk, men hun tolket musikken med en følsomhet og varmesom grep oss dypt. Hun lokket mesterlig fram Steinway-flyglets utsøkte kvaliteter. Publikum ga henne da også en langvarig og begeistret applaus.