delete

Trio no «Trøbbel»

Stryketrioen «Trio no Treble», som gjestet Mandal søndag, bestod av tre humørfylte trøndere som på et uhøytidelig og sprudlende vis delte sin musikk med et relativt tallrikt publikum. Bratsjisten Lars Marius Hølås, cellisten Eivind Rossbach Heier og kontrabassisten Jostein Bolås Brødreskift var på Sørlandstur for første gang og startet altså med konsert i Mandal. En slik besetning, uten lyse strykere, er ganske uvanlig og kun et av stykkene de spilt var en orginalkomposisjon; en Divertimento av Michael Haydn. Divertimento er betegnelsen på et stykke med underholdende og munter karakter og dette kunne i store trekk være overskrift for hele forestillingen. Resten av musikken som ble fremført hadde de tre musikerne selv arrangert og i tillegg var det et bestillIngsverk av komponisten Trygve Brøske. Det hadde tittel: «Trio Trøbbel» og var et ganske sprøtt stykke av sammenraskede lyder og klanger. Her ble ikke bare de tre strykeinstrumentene brukt høyst kreativt, men også en del andre instrumenter og lydeffekter i tillegg. Ja, til og med elektronikk i form av radiolyder med ulike stemmer og låter. En slik bisarr lek med lyder og effekter, kan gjerne kalles «avant garde».  Bortsett fra dette var det mange velkjente melodier og vakker musikk å lytte til. Fra «Gje meg handa di ven» av Sondre Bratland til 2. sats fra 7. symfoni av Beethoven, «Åses død» av Grieg, «Vårsøg» av Henning Sommero og et minipotpurri over kjente Beatles-låter, for å nevne noe. Alt fremført med høy musikalsk integritet. Gnistrende samspill og brilljant teknikk. Spesielt i Presto for to celli av den franske komponisten Jean Babtiste Barriere fikk cellisten og kontrabassisten demonstrert både sin musikalske og «håndtverkmessige» kompetanse. Generelt vil jeg mene at tonene i trioen smeltet uvanlig godt sammen til en homogen og velklingende symbiose. For undertegnede var kanskje Sarabande fra Cello-suite nr 6 av J.S. Bach et høydepunkt i så måte.  Publikum ga tydelig uttrykk for sin begeistring og musikerne kvitterte med både en «pønke»-låt og en «bønn» som ekstranummer.

Tre glade musikanter. F.v: Eivind Rossbach Heier, Jostein Bolås Brødreskift og Lars Marius Hølås.
delete

MUSIKKBEGIVENHET I BUEN.

De rundt 30 tilhørerne som hadde valgt å tilbringe knappe to timer på konsert med Agder Camerata i Buen søndag kveld, ble med på en musikalsk begivenhet som både begeistret og provoserte. Bare nyskrevet musikk av nålevende, lokale komponister. Fire av dem; Espen Jensen, Vidar Kristensen, Kari Matti Tamper og Rolf Gupta, var til stede og kunne gi publikum en personlig innføring i hva som hadde inspirert dem og hvordan komposisjonen var blitt til. De fem musikerne; Tora Røstvik-fløyte, Olga Rakvåg-fiolin, Randi Birkeland-cello, Espen Jensen-gitar og Erik Haugan Aasland-klavér, fremførte hele sju verk av like mange komponister. Fire av verkene er ferdigstilt i 2019 og blir altså urfremført på denne turnéen. Vi som var tilhørere fikk erfare at nyskrevet musikk kan være så mangt. Noe er dissonerende, brutalt og heslig,  mens noe er følsomt, varmt og meget vakkert. Noe klinger himmelsk, mens andre stykker eller deler av dem er jordnære og hverdagslige. Ensemblet presenterte musikken i ulike sammensetninger både som duoer og trioer. De musikalske prestasjonene var imidlertid av ypperste merke. En fløytetone klar og presis med stort spenn i uttrykket og solid teknikk. Fiolinisten fikk på en overbevisende måte vist hele spekteret av klangnyanser og effekter i pizzicato, flagoletto og arco. De dype cellotonene varmet og glødet, mens spillet i diskanten bar bud om teknisk  og musikalsk modenhet.  Gitaristen presenterte seg som meget rutinert og trygg både som solist og i samspill, mens pianisten hadde full kontroll og opptrådte både som med- og motspiller.Konserten i Mandal er den fjerde i en turné på 10 konserten over to uker. Publikum forstod at de var privilegerte som fikk være de første til å oppleve denne musikken. Kanskje de om 10, 20 eller 100 år, når et eller flere av disse komposisjonene er blant kammermusikkens standardrepertoar, vil kunne gjenkjenne og med glede minnes konserten i Buen 20. oktober i 2019?!


Billedtekst: F.v: Rolf Gupta, Olga Rakvåg, Tora Røstvik, Randi Birkeland, Erik Haugan Aasland, Espen Jensen, Vidar Kristensen og Kari Matti Tamper.

delete

Smektende, intenst, ildfullt og elegant.

Konserten med tittel «En smak av Brasil» ble en ubetinget opptur for de rundt 25 tilhørerne som hadde funnet veien til Elvesalen forleden.Mens den siste gløden fra kveldssola sakte avtok i vest, fikk vi lytte til musikk fra sørlige breddegrader som både glødet og varmet.Duo A Corda som består av ekteparet Birgitte Stærnes (fiolin) og Martin Haug (gitar) gav oss en aften med latinamerikansk musikk av ypperste merke.Musikkverk av velkjente komponister som Piazzolla, Villa-Lobos, Granados og Martín supplert med musikk av Machado, Pujol og Morel.Spesielt interessant var Martin Haugs egen komposisjon: «Blå K». Musikerekteparet har hatt flere opphold i latinamerika, og dette verketvar åpenbart inspirert av søramerikanske rytmer og tonespråk.  Både i dette stykket og i mange av de øvrige var latinske danserytmer viktige elementer. Sambossa, tango, salsa og andre fengende rytmer fremført med sugende intensitet og kraft sammen med varme og følsomhet.Det kunne merkes at musikerne hadde lang samspillserfaring, men det var først og fremst fiolinistens prestasjon som imponerte. Hennes eminente tonekvalitet, presise intonasjon, frasering og innlevelse ga musikken en ekstra dimensjon. Hun lykkes med å formidle de rike følelsenesom denne musikken rommer i spennet mellom sorg og glede, lidenskap og humor, slentrende smil og dramatisk temperament.   At hun også hadde all musikken «inni seg» og var uavhengig av noter, gjorde ikke beundringen mindre.A Corda fikk lang og heftig applaus og kvitterte med tittelmelodien fra filmen «Love Story» signert Francis Lai.

Birgitte Stærnes og Martin Haug spiller latinamerikansk i Elvesalen
delete

FLØYTELYD OG HARPEKLANG

ROAR ENGELBERG og MALGORZATA SUNDBERG I BUEN/ELVESALEN


De fleste stolene i Elvesalen var besatt da panfløytisten Roar Engelberg og harpistinnen Malgorzata M. Sundbergentret scenen onsdag kveld. Engelberg fortalte at han hadde spilt i Mandal kirke for mange år siden og gledet segnå over å kunne presentere et variert og mangfoldig program for publikum i Buen.De startet med en sjarmerende sang; «Flow my tears», av John Dowland fra 1600-tallet og fulgte opp med «Den lille vindmøllen»av den franske barokkomponisten Couperin: .Etter et moderne stykke for solo harpe av Henrik Ødegaard, hvilket var en gave til Sundberg fra komponisten, fortsatte duoen med Sør-Amerikansk musikk: «Cantilena» av Heitor Villa-Lobos. Panfløyta er sentral i Latin-Amerikansk folkemusikk og kler jo dennemusikken spesielt godt.Harpisten presenterte oss for en noe ukjent fransk komponist og harpist ved navn Carlos Salzedo. Han døde i 1961 og var både en virtuos utøver og skrev mye musikk for harpe. Spesielt i stykket: «Chanson dans nuit» som Sundberg spilte etter pausen, fikk vi eksempler på harpens mangfoldigeklangverden og muligheter. Malgorzata Sundberg, som er professor i harpespill fra det berømte musikkonservatoriet i Warczawa, fikk virkelig vise at hun behersket instrumentet.Ellers spilte duoen flere verk av franskmannen Eric Satie. Hans musikk har tydelig impresjonistisk preg og panfløytens litt hese klang ga denen ekstra dimensjon. En variasjon over «Greensleves»og en «Siceliano» av Bach tok oss tilbake til barokken. To satser fra Fløytesonate i G-dur av Handelspilte Engelberg solo og fikk til fulle vist hvor suverent han behersker den spesielle teknikken som en panfløyte krever og samtid formet han musikken på elegant vis.Siste ordinære nummer var et kjent tema filmen «Hjortejegeren» og så gav de oss en reprise på et av stykkene til Satie som ekstranummer.En strålende konsert som dessverre ble litt forstyrret av persiennene mot elva som «lever sitt eget liv» og plutselig begynte å kjøre et par ganger under konserten


delete

Musikk av god, gammel årgang

Fra venstre: Runar Kjeldsberg, Jakob Cordover, Ania Katynska og Laima Olsson.

Nova Vita kaller de seg de fire musikerne som tirsdag kveld holdt en meget hørverdig konsert i Buen. Ensemblet består av to klassisk-romantiske gitarer, fiolin og cello. Både gitaristene og strykerne spilte på «gamle», tidsriktige instrumenter, slike som ble brukt i Barokken. Leder for Nova Vita, Runar Kjeldsberg, har ved flere anledninger tidligere gledet mandalspublikum med sitt eminente gitarspill både som solist og i samspill med sin kone, fløytisten Charlotte Udø Kjeldsberg. Han har blant annet gjort dybdestudier av en av de fremste gitarvirtuosene fra første del av 1800-tallet: Francois de Fossa, og spilt inn en stor del av hans komposisjoner. Avslutningsverket på konserten var et verk av han med tittel: Grande Quatour, skrevet orginalt  for denne spesielle besetningen. Men konserten begynte med en Trio i e-moll av Joseph Haydn som egentlig var komponert for fiolin, cello og cembalo, men der Runar har tilrettelagt cembalo-stemmen for to gitarer. Disse «gamle» instrumentene er ikke særlig lydsterke, men har en unik, transparent klang som skaper en umiddelbar nærhet og åpenhet. Stykket, som hadde tre satser, veksletmellom lekne og livlige partier i kontrast til det mer stillferdige og innadvendte. Mellom første og siste verk fikk vi først en duett for to gitarer av Mauro Giuliani. Her var særdeles iørefallende tema med en masse variasjoner. Publikum måtte faktisk «spisse ører» innimellom for å oppfatte musikkens kvaliteter. Så fulgte en Suite av av Silvius Leopold Weissfor en trio med fiolin, cello og gitar. De fire musikerne behersket sine instrumenter, samspillet og tolkningen med stor overbevisning. Etter umiddelbar og varig applaus, kvitterte gitaristene meden duett: en Rondo av Giacomo Merchi.

delete

HJERTEVARM KLAVÈRAFTEN

Den latviske pianisten Ilze Jaunzeme ga et 40-talls tilhører en stor konsertopplevelse mandag kveld. På praktflygelet i Storsalen fikk hun vist sitt potensiale i et bredt anlagt program. Hun framsto litt lavmælt og beskjeden når hun presenterte sin musikk, delvis på norsk, men spillet hennes avslørte en moden musiker med et klart budskap. Det startet med to fantasier av barokkomponisten Telemann, fortsatte med en sonate av Mozart før hun introduserte to folkemusikkbearbeidelser av Sverre Eftestøl: «Kvinlogsslagjet» etter Trygve M. Eftestøl og «Trippar» etter Lars Mjåland. Så avsluttet hun første avdeling med Scherzo nr 2 i b-moll av Chopin. Fra første tone merket man seg hennes eminente anslag, hennes innlevelse og personlige tolkning. Det vekslet naturlig mellom det lyse, glade og lekne og partier med mer ro og ettertanke. Her var dramatikk og energi sammen med eleganse og flyt. Etter pausen sto seks av Schuberts «Moments Musicaux» på programmet sammen med Rapsodi i G dur og Ungarsk dans nr. 6. og 7 av Brahms. Disse små perlene av Schubert som komponisten framført på vennekvelder i Wien på 1820-tallet er det ikke så ofte man hører på konsert. Ilze Jaunzeme tolket også disse med ekte engasjement. Etter de kjente Brahms-stykkene som avsluttet programmet, var det lang og hjertelig applaus. Ikke bare var vi imponert over all den vidunderlige musikken hun hadde i hodet og fingrene, men at hun øste av sin hjertevarme og musikalske overskudd. 

Kai S